Hoggormbitt hos katt

De fleste kjenner til huggormen som en brunaktig slange med sikksakk-mønster på ryggen. Men visste du at mange av huggormene i Norge er helt svarte? Huggormen blir vanligvis 50-70 cm lang som voksne individer.

Huggorm forveksles ofte med buorm eller slettsnok, men det finnes synlige forskjeller om man vet hva man skal se etter: Slettsnoken sitt ryggmønster er to rekker med mørke flekker, ikke sikksakk slik som hos huggormen. Buormen har i likheten med huggormer sikksakk på ryggen, men kroppen er en del større, og hodet er litt mindre og mer rundt, til forskjell fra huggormen sin karakteristiske trekantform. Buormer har dessuten ofte en eller to gulhvite prikker like bak hodet – det har ikke huggormen.

Når en huggorm blir overrasket eller redd kan den bite som selvforsvar. Ikke alle bitt fra huggorm inneholder gift. Giften er dyrebare dråper, som huggormen helst vil spare til mat som små mus. Derfor er mange huggormbitt kun til avarsel, såkalte ”tørrbitt”. Teorien er at huggorm selv velger hvor mye gift de vil avgi, og om mengde gift heller kommer an på når ormen bet sist eller ormens alder.

Man skal aldri vente og se om bittet var giftig eller ikke – men umiddelbart gjøre tiltakene som står beskrevet nedenfor.

Huggormen dreper byttet ved å forårsake brudd på blodkar og blodceller. Byttet kan gå inn i sjokk og blodet får ikke koagulere, noe som heter at blodet levrer seg. Giften lammer de små byttedyrene, som gjør det lette for ormen å svelge de hele. En liten musekropp vil ha større lammelseseffekt enn en katt, men katter kan også omkomme som følge av ormbitt. Katter pleier, merkelig nok med tanke på spørrelsen, å takle huggormbitt bedre enn hunder. Dette betyr dog ikke at man skal ta lett på bitt.

Katteeieren ser sjeldent huggormen. Den typiske bitt-historien er at katten kommer hjem fra en tur, og virker utslitt, trett og kanskje halt. Når eieren undersøker dyret nærmere, ser hen kanskje at en pote eller et helt ben har en kraftig hevelse. Hevelsen er veldig øm, og om man ser godt etter kan man kanskje få syne på et eller to knappenåls hull, som er selve bittstedet.

Det finnes ikke mye spesifikk forskning på huggormbitt hos katter, og man tar derfor utgangspunkt i de samme reglene som gjelder for mennesker.

Hos mennesker kommer som oftest symptomer raskt – innen tre timer. Mennesker som ikke viser symptomer innen åtte timer etter bittet regnes for å ikke ha fått i seg gift, og man antar at det samme gjelder for katter.

Hevelse i nese regionen er gjerne det som skremmer en katte eier mest, men det er heller sjeldent at en katt får hevelse videre ned i luftveiene som følge av et huggormbitt. For noen katter er de verste symptomene hevelse, smerte og tretthet som går over i løpet av noen dager. I mer alvorlige tilfeller sprer gift-effekten seg i kroppen, og forårsaker blødninger i slimhinner og hud. Katten kan få skader på blodkar med forandringer spesielt i nyrene, men også på lever og lunger. Når de indre organene blir stadig mer skadet reduseres også kattens allmenntilstand og bevissthet. Hjertet slår raskere og kanskje mer uregelmessig. Til slutt kan katten dø av kollaps i sirkulasjons systemet.

Stort sett vil diagnosen være opplagt når katten ankommer klinikken. Noen ganger har eieren også sett huggormen, men selv om ingen har sett akkurat hva som skjedde, pleier den kraftige hevelsen og dyrets smerte være tilstrekkelig for å mistenke huggormbitt. Om man i tillegg finner de typiske merkene etter ormens tenner, er diagnosen helt klar.

Akutt er det viktigste å holde katten i ro. Jo mer den beveger seg, desto raskere pumpes giften rundt i kroppen. Forsøk å ikke berøre bittstedet – du må ikke forsøke å suge, klemme, bandasjere eller gjøre noe annet, da dette også kan lede til at giften sprer seg raskere. Oppsøk en veterinær umiddelbart!

Før i tiden gav man kortison som behandling mot huggormbitt. I dag finnes det studier på både dyr og mennesker, som viser at kortison ikke øker overlevelsesprosenten. Av disse årsakene anbefales ikke lenger kortison som behandling. Ved enkelttilfeller kan allikevel kortison vurderes som alternativ og som en del av en behandling:

- Dersom det er lang reisevei til nærmeste dyrlege. Det vil si at kortison er eneste behandlings valg , men dette er en ueffektiv behandling . Kortison vil kun minske dyrets ubehag og øke smerteterskelen.

- Kortison vurderes også til dyr som tidligere har reagert med allergisk sjokk på huggormbitt eller vepsestikk.

Det beste er å ringe veterinæren man planlegger å dra til, og spørre om hvorvidt kortison skal gis eller ikke. Kortison må IKKE under noen omstendigheter bli sett på som en motgift, for det er det absolutt ikke. Selv om dyret får kortison skal dere umiddelbart dra til nærmeste veterinær. Antibiotika forskrives sjeldent for ormbitt. Unntaket er om vevsskader på bittstedet blir svært omfattende eller om katten viser symptomer til blodforgiftning.

Når dere har kommet fram til veterinæren vil behandlingen i hovedsak bestå av drypp, smertelindring og overvåking av hjertefunksjon. I tillegg vil det bli tatt blodprøver for å kontrollere blant annet røde og hvite blodceller, blodsukker, lever og nyrer, blodprotein m.m.

Det anbefales å gi motgift om pasienten har nedsatt allmenntilstand eller kraftig hevelse. Veterinæren som behandler ditt kjæledyr gjør en vurdering hvilke behandlings metoder som passer akkurat ditt dyr.

Ofte følger man opp behandlingen ved å ta blodprøver av katten i noen uker etter at dyret er skrevet ut fra veterinæren. Det anbefales også å holde dyret mest mulig i ro den første måneden etter bittet.

Det er dessverre vanskelig å forebygge Huggormbitt hos katt. Katter som beveger seg utendørs vil alltid ha en viss risiko for å møte på en hoggorm.

Stormberg samarbeider med FirstVet som er en digital veterinærtjeneste som tilbyr videokonsultasjon til dyreeiere med deres kjæledyr for råd og veiledning - uansett hvor du er. Vi anbefaler at dyreeiere leser seg opp på hva de skal gjøre dersom dyret blir bitt og laster ned FirstVet appen slik at du kan ta kontakt med veterinær gjennom video konsultasjon for en vurdering og råd om nærmeste åpne klinikk for henvisning.